Selvsagt skal kraftkommuner få beholde sine kraftinntekter

Venstrepolitiker Alfred Bjørlo luftet nylig sine tanker rundt hans syn på kraftkommuner som Sauda, og kraftinntektene salg av konsesjonskraft genererer. Nordfjordeidingen mener kraftkommuner må slås sammen med andre nabokommuner for å dele de store inntektene. Ikke frivillig, men med tvang. Paradoksalt nok for et selverklært liberalt parti.

Storskala kraftutbygging har medført irreversible og kostbare miljømessige konsekvenser, og vi som kraftkommune, har satt natur som kapital til disposisjon for felleskapets beste. Som betingelse for dette har den historiske avtalen mellom kraftkommunene og felleskapet, representert ved staten, vært en økonomisk kompensasjon – i form av kjøp av rimelig konsesjonskraft. Kraft vi kan velge å selge til høystbydende på markedet, eller anvende til eget bruk. Uavhengig av hvordan en kommune velger å benytte seg av denne kompensasjonen, ligger det som et fundamentalt og historisk prinsipp at den som bidrar, også skal få goder igjen. Det burde være åpenbart, selv for en venstrepolitiker, at kraftkommuner selv skal få beholde sin rettmessige fortjeneste knyttet til kraftproduksjon i kommunen. Det er både rettferdig og dypt fortjent. Det er også verdt å nevne at det store felleskapet ikke bare får nyte godt av kraftproduksjonen i form av elektrisk strøm, men store summer går også til statskassen i form av beskatning på vannkraftverk.

Som både Sauda og andre kraftkommuner tidvis merker, er kraftinntektene ingen stabil inntektskilde. Svingninger i kraftprisen påvirker prisen vi får solgt kraften for, og igjen hva vi ender opp med i form av økonomisk gevinst. Tider med høy kraftpris gir høye inntekter, og tider med lavere kraftpris gir lavere inntekter. Prisen vi får for å ha satt dyrbar natur til disposisjon, er nemlig svingende og tidvis usikker. For Saudas del, og alle andre kommuner i Ryfylke, overfører vi også 10 prosent av kraftinntektene til Ryfylke-fondet – som en ordning for å dele noe av kraftkaka.

Dagens ordning med konsesjonskraft er en del av den historiske avtalen mellom staten og kraftkommunene. Det virker dessverre som om flere og flere folkevalgte ser på kommuners kraftinntekter som penger som bare kan flyttes på fra en post til en annen. Uten å hensynta det historiske og viktige prinsippet om at kommuner som stiller sin natur tilgjengelig for kraftutbyggelse, skal få økonomiske kompensasjoner for de store miljømessige konsekvensene slike inngrep innebærer. Venstrepolitikerens tanker om å tvangssammenslå rike kraftkommuner med fattige naboer, håper jeg derfor i all overskuelig fremtid kun forblir en tanke i venstrepolitikerens hode.