Heidi og Svein Olav Aabø opna heimen sin for dei første ukrainske flyktningane i Sauda

Vitaliy (56) fekk med seg dottera og barnebarna til Norge og Sauda. Sonen er igjen i Ukraina for å sloss mot invasjonsstyrkane.

Rundt bordet heime hos Heidi og Svein Olav Aabø sit fire ukrainske familiar. Dei er dei første flyktningane som har kome til Sauda. Fire av dei kom tidligare denne veka, medan åtte nettopp har kome fram til huset i Djupadalen.

Dei tolv ukrainske flyktningane kjem frå fire familiar. Dei er alle er på flukt frå russiske angrep i heimlandet, og dei har også det til felles at medlemmer av familien ikkje har kome fram. Dei fire familiane manglar alle nokon.

Korleis gikk det føre seg at dei ukrainske flyktningane hamna i Sauda, i huset til familien Aabø? Svaret er eit gamalt venskap mellom Svein Olav og ukrainske Vitaliy Tsekhmistrenko (56). Vitaliy bur vanlegvis i Canada, og ein felles interesse for sportsfiske førte dei ein gong saman langt nord på det amerikanske kontinentet. Vitaliy har jobba som agent for det norske selskapet Kverneland, og levert maskinar for jordbruk på den ukrainske marknaden. Med jamne mellomrom har han og Svein Olav prata saman. Fiska i lag. Då krigen i Ukraina braut ut i slutten av februar, var det naturleg for Svein Olav å kontakte Vitaliy og tilby si hjelp. Vitaliy og familien oppheldt seg i ein del av Kyiv som blei overraskande og plutselig angripe, og han svarte raskt.

– Alt gjekk veldig raskt, og det er vi glade for i dag. Vitaliy fekk med seg dottera si og dei to barnebarna hit til oss. Dei er trygge no, men sonen hans er igjen i Ukraina og kjempar i krigen. Det same er mannen til dottera, fortel Svein Olav.

Ventar på fleire

Vitaliy såg ein sjanse til å gi ei hjelpande hand til nokre av sine vener i Ukraina, og då reisa til Norge hadde gått bra for han sjølv, var det fleire som kontakta han og bad om hjelp. Heidi og Svein Olav vurderte aldri å gjere noko anna enn å halde døra open. Dette handla ikkje om noko mindre enn naudhjelp. Sjølvsagt skulle dei hjelpe.

– No er fire familiar kome hit til oss, og vi har vore saman med dei hos politiet for å få dei registrerte her. Det er ordna no, og no er det slik at desse familiane venter på fleire familiemedlemmer som skal vere på veg til Norge. For nokre av dei er det dessverre slik at dei ikkje har fått kontakt på fleire dagar. Dei kjem frå område der kampane er intense no. Uvissheita må vere heilt frykteleg, seier Svein Olav.

For å gjere plass til overnatting for flyktningane, har han og Heidi tatt campingvogna på gardsplassen i bruk som midlertidig soverom.

Akkurat komne fram

Dei ukrainske flyktningane er i alle aldrar, frå Danyie på ni år til Kateryna på 68. Dei måtte reise lett, og har kun med seg det aller viktigaste av eigedelar. Svein Olav fortel at saudabuen er imponerande når det kjem til å stille opp for medmenneske.

– Dei som har kome til oss, har vore i desperate situasjonar, og i denne fasen handlar det bare om å få folk trygt ut av Ukraina. Praktiske ting kan løysast etter kvart, og må kome i andre rekke. Framleis ringer det folk til Vitaliy og ber om hjelp. Eg er sikker på at Sauda kan gi masse hjelp til desse menneska som er drive på flukt. Allereie er det mange som har tatt kontakt med Heidi og meg for å seie at dei har ledig rom, eller for å spørre om dei kan hjelpe med noko. Nokon har vore her med kaker og mat. Eg har inntrykk av at folk har stor lyst til å hjelpe til, og det er godt å sjå. Nokre av dei som er her no, har vi bare kjent i eit par timar. Dei har nettopp kome, seier Svein Olav vidare.

Venen Vitaliy hjelper til som tolk når Ryfylke spør om det er noko saudabuen kan hjelpe til med av praktiske ting, eller om det er ting dei treng. Dei fortel at behovet er størst for sko, klede, ytterklede og regntøy, samt handklede.

– Forferdeleg å sjå

Bordet i stova er fint dekt. Det er fleire fat med kaker som saudabuar har komne på døra med. Stemninga er alvorstynga. Dei er i ein situasjon som ein verken vil eller klarer å sette seg inn i omfanget av. 54 år gamle Volodymyr fortel at dei alle har kjære som framleis er i Ukraina. Han fortel at han sjølv mista kontakten med mor si for fleire dagar sidan. Telefontårna i området er skutt i stykker, og mange er isolerte utan straum, tilgang på mat, drivstoff eller internett.

I utkanten av Kyiv, der ukrainske soldatar og frivillige krigarar slåss på bakken mot russiske soldatar, der oppheld Vitaliy sin son Greg seg. Han er utdanna paramedic, men er med og slåss for dei ukrainske styrkane. Vitaliy viser oss bilde av seg sjølv smilande saman med sonen. No er det fleire dagar sidan han høyrte frå han. Det einaste han veit er at det blir meldt om harde kampar i området.

– Det er vanskelig. Det er veldig, veldig vanskelig, seier Vitaliy, med ein stemme som blir spak og skjelvande. Han gjer ikkje noko forsøk på å halde tårene tilbake.

Svein Olav, som også er prega av venen si fortviling, fortel at Vitaliy har hatt det frykteleg tøft dei siste dagane, og at dei siste beskjedane han fekk om sonen, var at han hadde pådratt seg lungebetennelse etter å ha opphalde seg ein lang periode i ei skyttargrav i femten minusgrader.

– Så vidt vi har fått høyre, så har han fått legehjelp. Men det umuleg å vite. Dette er jo det området der krigen er mest intens no. Det er forferdeleg å sjå menneske gå gjennom slikt som dette, seier han.

Husa er knuste

Mens vi sit og pratar med Vitaliy og dei andre, får plutseleg søskena Liza (19) Tymotiy (26), Bogdan (24) og Iryna (22) svar på ein videosamtale frå Ukraina. Det er på Bogdan sin telefon at foreldra har fått kontakt. Far til søskena fortel at forholda er dårlege, og at dei blir verre og verre.

– Vi har no vore fem døgn utan straum, og maten som var lagra kaldt er no øydelagd, fortel han frå den litle byen Chernihir, ein by som var blant dei første som blei angripe av russiske styrkar nord i landet.

Å høyre om dei ukrainske familiane sitt sakn og frykt for å miste sine kjære er både vondt og fortvilande. Dei viser oss fleire bilde frå nabolaga der dei budde i heimlandet. Det er ikkje ulikt våre eigne nabolag. Det er leilegheitsbygg, høgblokker og einebustader på rekke med gater, oppkjørslar, garasjar. Barn i gatene. Det kunne ha vore gater i Åbøbyen. Dei viser oss også bilde av dei same nabolaga nokre dagar tilbake, då dei måtte flykte i all hast. Øydeleggingane er totale. einebustadane er jamna med jorda. Leilegheitsbygga og høgblokkene er systematisk skoten i bitar.

– Vi veit ikkje om det vil bli muleg å reise tilbake. Slik det ser ut nå, er vi nøydde til å førebu oss på å bli verande i Norge og Sauda. At vi kom oss til dette landet er utruleg bra, for nordmenn er gode folk. Dei er flinke til å integrere, og for desse familiane betyr det mykje. Dei vil starte med å forsøke å lære norsk språk, og er innstilte på å finne måtar å bli inkluderte i samfunnet her i Sauda, seier Vitaliy.